Det var den svarte røyken som først fortalte oss at noe var galt. Som en buktende kvelerslange slynget den seg opp fra tretoppene og strakte seg opp mot den regntunge himmelen. Hjertet mitt sank i brystet da vi halset etter guiden vår gjennom skogen i et desperat forsøk på å komme tidsnok. De våte bladene pisket meg i ansiktet, men jeg enset dem ikke. Ikke engang smertene i leggen etter et fall på den sleipe skogbunnen sinket meg, der jeg løp så fort terrenget tillot. Dette var MITT oppdrag, og jeg skulle ikke la et lite kjøttsår hindre meg i nå målet, så jeg bet tennene sammen og løp videre, mens buksebenet mitt sakte ble farget rødt.
Plutselig så jeg guiden foran meg bråstoppe så fort at han skled videre i gjørma. Jeg stoppet også, usikker på hva som var på ferde. Men så kikket jeg opp, og der så jeg det også: Det siste tempelet til Er-Egog, det glemte Maru-folkets gud, var på vei til å gi tapt for flammene. De spesielle templene, som hang en meter over bakken i tykke rep fra palmetrærne, de spesielle templene som alle trodde var borte, var i ferd med å bli historie. Dette var det siste av templene, og det var mitt oppdrag å finne det, lage kart over det, og lære så mye som mulig om det og de som brukte det. Og nå sto det i flammer. Jeg sank sammen på skogbunnen, mens håpløse tårer presset seg frem i øyekroken.
Men så tok jeg meg sammen. En Vandrer skal ikke gi opp så lett. Jeg knyttet kjapt en bandasje over såret i leggen, før jeg begynte å sirkle rundt tempelet mens jeg studerte bakken. Og ganske riktig; noen hadde funnet tempelet før oss, noen som ikke ville at vi skulle se det. Jeg ga guiden min en rask beskjed om å sende de to andre Vandrerne som ventet i landsbyen etter meg. Han nikket kort til svar, og forsvant tilbake dit vi kom fra. Jeg sto noen minutter og så at tempelet, forkullet og svart, falt til marken som en seig kullbit, før jeg snudde meg inn mot skogen igjen. Jeg heftet sekken min og snørte den godt inn til ryggen, sjekket retningen gjerningsmennene hadde tatt, og la i vei innover i skogen. Jakten var igang.