Det første jeg merket var smerten i tinningen. En stikkende, intens smerte, som om noen satt og vred en rusten spiker rundt og rundt i siden av hodet mitt.

Tanken på det gjorde meg kvalm, så jeg tvang meg til å åpne øynene for å få tankene over på noe annet. Dårlig ide. Sollyset skar gjennom øynene mine og splintret hjernen i en million biter. Det var derfor med overraskelse jeg oppdaget at jeg fortsatt var i live. Det bruste og suste i hodet mitt, som om en foss av bier hadde slått seg til der inne. Jeg prøvde å åpne øynene igjen, men mer forsiktig denne gang.

            Synet som møtte meg var ikke direkte lystig. Brystet mitt var dekket av størknet blod, og lukta bare forsterket den kvalmen jeg allerede kjente. Jeg prøvde å børste av meg noe av det, og merket at jeg hadde en stor kniv i hånda. Hvor kom den fra? Jeg prøvde å tenke tilbake, men smerten i hodet var så intens at jeg ikke klarte å konsentrere meg. Jeg heiste meg heller sakte opp på albuene for å se meg videre rundt.

            Jeg lå på flekk av svidd gress, ute mot en klippekant. Jeg kunne så vidt ane bølgeslag nedenfor klippen et sted, og forsto at jeg var like ved kysten. Den mørkegrønne kappa mi, symbolet på at jeg var en Vandrer, var flekkete og fillete, og den nederste kanten var like svidd som bakken jeg lå på. Ved å vri på hodet kunne jeg ane trær og blomster lenger bak meg, men her ute var alt svart og livløst. Og over det hele lå den søtlige lukten av død.

            Jeg tvang meg opp i knestående, før jeg måtte ta en pause for å ikke besvime. Hodet mitt svømte, og jeg pustet dypt inn flere ganger før jeg omsider tok sjansen på å reise meg helt opp. Jeg måtte umiddelbart ta et skritt tilbake for å gjenvinne balansen, men fikk omsider nok kontroll over kroppen min til å kunne ta en grundigere kikk på omgivelsene mine. Og da fikk jeg se noe som fikk det til å demre; to bleke omriss i det svidde gresset. Vampyrene! Selvfølgelig, nå kom det tilbake til meg igjen, hvordan jeg hadde prøvd å flykte, bare for å bli fanget her ute mot klippekanten. Og hvordan jeg i siste desperasjon hadde kalt ned den gigantiske ildkula for å stoppe de morderiske nattbarna.

            En plutselig lyd fikk meg til å snu meg rundt, litt fortere enn hodet tillot, men det var bare ei rype som fløy opp i skogen bak meg. Jeg skalv litt ved tanken på hvor nær jeg hadde vært å bli tatt av de blodsugende morderne, men ristet det av meg og begynte å gå mot landsbyen igjen. Jeg håpet bare at de andre hadde kommet seg trygt tilbake i løpet av natta.

– Fra ”Med Tåren I Hånd”

av Fermar Ildtunge