Det var den søte lukten av blod som vekket meg. Ungt blod, blod som ennå ikke var farget av årenes elendighet og utmattelse. Ungpikeblod, med en lukt sterk nok til å pirre, men svak nok til å ikke vekke Tørsten. Jeg gjettet på en kilometer unna. Tid nok.

Lydløst lot jeg tankene mine skyve steinen unna huleåpningen, og tok steget ut i den månelyse høstnatta. Jeg lot sansene ta inn alle inntrykkene fra omgivelsene, og kjente lukten sterkere nå. Hun var på tur rett mot meg. Som å stjele godteri fra små barn.

Jeg løftet blikket, og så den bleke nymånen skjære gjennom et tynt lag av dis. Jeg hadde visst sovet lenger enn jeg trodde. Den skarpe kjøligheten i lufta bekreftet tanken; det måtte ha vært nesten fem uker siden jeg var ute sist. Dengang hang den kvalmende lukten av sensommerblomster ennå tungt mellom treleggene, og trærne hadde vært fulle av prangende grønt. Nå var det glissent i trekronene, og løvet knitret under føttene mine når jeg gikk. For mye lyd, på tide å ta grep. Jeg strakte ut armene.

Lufta over tretoppene var enda kjøligere, og jeg kunne kjenne den gryende nattetåka stryke mot vingene. Det var godt å kjenne på friheten etter uker med søvn i den lille hula. Et øyeblikk glemte jeg hvorfor jeg var ute, og danset gjennom månelys og dis. Men lukten av blod lot seg ikke fortrenge, og jeg siktet meg inn mot målet igjen.

Lukten ble gradvis sterkere, og nå kunne jeg se fakkellyset foran meg. To fakler? Jaja, det skulle allikevel ikke by på problemer. Jeg prøvde å sanse hvem som bar den andre fakkelen, men det unge blodet overdøvet alle andre inntrykk. Mens jeg gikk inn i glideflukt mot målet, lot jeg Tørsten vaske inn over meg og ta kontroll. Omgivelsene ble uklare; jeg skimtet trær som føyk forbi, bakken som kom brått imot meg, ekkoet av et skremt skrik. Så var jeg framme, og hogg tennene mot det unge, rene blodet.

Det var først da jeg kjente den brennende smaken av hvitløk at jeg forsto at noe var galt. Jeg prøvde febrilsk å kalle Tørsten tilbake, å ta tilbake kontrollen, men det var for sent. Huden hennes hadde blitt smurt inn med hvitløk, men jeg hadde vært så opptatt av blodlukten at jeg ikke hadde merket det. Hjernen min ropte ‘idiot’ mens jeg dro tennene ut av den fuktede huden. Tunga brant, og jeg ville mest av alt fly avgårde, komme meg bort. Men da jeg ville slå med vingene, skjedde det ingenting. Panikken tok meg mens jeg prøvde å hoppe opp i luften. Blodet! De hadde velsignet blodet! Jeg forbannet meg selv mens jeg desperat gjorde et nytt forsøk på å komme meg unna. Jeg kastet meg rundt for å løpe, men beina ville ikke lenger bære meg, og jeg falt om på bakken. Alle musklene sviktet meg, og hjelpesløs måtte jeg ligge og se på at kvinnens følgesvenn knelte over meg. Først nå fikk jeg tatt en ordentlig kikk på ham, og jeg skjønte plutselig at slutten var nær. En vampyrjeger! Vanligvis burde jeg ha luktet ham på mils avstand, men den lange søvnen, kombinert med lokkelsen fra det unge blodet, hadde sløvet sansene mine. Jeg rakk såvidt å forbanne meg selv på nytt, før han satte staken mot brystet mitt og hammeren falt.