Rommet ble kaldt da Trevnar kom inn. Han kunne kjenne hvordan skyggene motvillig trakk seg unna det bleke lyset fra ringen hans, og den innbitte mumlingen hans kom ut som frostrøyk. Men, han hadde viktigere ting å tenke på enn temperaturen, og skrittet resolutt bort til den innerste veggen. Der stoppet han, foran det enorme veggteppet med bilder fra kong Ismuilds liv innvevd. Han strøk en hånd melankolsk langs det glatte stoffet, og tenkte tilbake på lysere dager, da lykke fortsatt var et mulig mål. I likhet med kong Ismuild var imidlertid de muntre dagers tid borte, og Trevnar blunket seg tilbake til her og nå.
Han forflyttet hånda til veggteppets høyrekant, og lot fingrene gli kjærlig over de innbroderte inskripsjonene i gullbrokaden. Hadde han ikke visst om dem, ville han som alle andre ha trodd det bare var vakre mønstre, men nå var de blitt til mye mer. For ham var de forhøyde runene nå en inngangsport, en dør inn til den andre siden, der løsningen på alle problemer lå klar til å plukkes. Han kjente at pulsen gikk fortere, mens han langsomt førte fingrene ned til begynnelsen av inskripsjonene. Egentlig hadde han ikke behøvd å kjenne dem lenger, han kunne nå ordene like godt som sitt eget navn, men det var noe betryggende med den ruglete silken under fingertuppene.
«An Meiroch favr liines anareinor.» Den første linjen gled mykt over leppene, som et kjærtegn fra en svunnen sommer. Trevnar kjente at hjertet roet seg, at tankene samlet seg i avventende mønstre. Tiden var inne, dette var riktig.
«Loirok an kerakeira tu savelaine mior.» Høstlinjen, mørk og dyster som årstiden, tente følelser i Trevnar som han forlengst hadde glemt. Melankolien kom krypende, søt og bitter, og en fornemmelse av tomhet lurte inne ved hjerteroten. Han skjøv dem vekk med sinnet, ingenting kunne ødelegge dette nå. Han kjente seg sikker.
«Selotaile mior an redvelle dia eistekar.» Han sa ordene sterkere nå, mer selvsikkert. Vissheten om hva som lå forbi veggteppet, forbi de fysiske murene, var så sterk at stemmen gjenspeilet styrken han følte. Han skulle bli redningen, det var ham de skulle snu seg til når seieren skulle feires, han som skulle stå med hevet hode når redselen endelig var drevet tilbake. Ingenting skulle stoppe ham nå!
«Tior derlikeid tu Meiroch meer vormekar.» Vårlinjen, kraftig og håpefull, løftet brystet hans mot veggteppet. De skulle få se hvem de hadde hånet, hvem de hadde ledd av da han kom med forslaget sitt. Han skulle vise dem hva han var i stand til, og de skulle få bøye sine hoder i respekt for ham. Han skulle sette De Eldste til side, og alle skulle hylle ham som…. Nei, for tidlig. Trevnar ristet tankene ut av hodet sitt. Han visste det var teppet som snakket, visste at han ikke kunne la seg distrahere nå. Han vendte raskt oppmeksomheten tilbake til inskripsjonen.
«Vol miekeer an volredde leige anterost.» Men vent, var dette riktig linje? Trevnar kjente kaldsvetten komme krypende mens han tvang seg til å tenke klart. Jo, dette var riktig, Oppblomstringen, den som kommer når saften har steget. Men var ikke ordlyden litt annerledes? Var det ikke et ord som ikke stemte? Trevnar kjente at tvilen holdt på å ta overhånd, så han hevet stemmen enda litt til.
«Kam siennar tu nievel dar eirar irefost.» Nå, nå var han sikker; det var noe som ikke stemte. Ordene som hadde stått flammende klare i tankene hans når han startet, var nå bare tåkete omriss av fjerne håp. Han prøvde forgjeves å hente dem fram igjen for å si den siste linjen, men i øyekroken skimtet han allerede buktende skygger, lik tentakler som strakte seg etter ham. I desperasjon ropte han ut de siste ordene, mens bruset fra blodet hans truet med å gjøre ham døv.
«KEM MIOR AN DEKILEV MERLOCH TU MOREKOST!» Han sank sammen foran veggteppet, utmattet av anstrengelsen, og det tok ham noen sekunder å registrere at alt var stille. Han kjente håpet komme tilbake, og sjekket teppet febrilsk på leting etter tegn på at veien var åpen. Lot fingrene gli over broderingene. Kjapt. Ivrig. Oppslukt.
Han var så oppsatt på å finne tegn på at porten var åpnet, at han alt for sent oppdaget det som lurte i skyggene. Alt for sent så han bevegelsene i øyekroken, som varslet om at noe hadde gått fullstendig feil, at noe hadde kommet ut den andre veien. Alt for sent rakk han å reagere på redselen som kastet seg over ham, fortærte ham, utslettet ham. Alt for sent innså han at han hadde feilet. Og alt, alt for sent kom redningen han hadde drømt om…