”Hva tror du de betyr?” Alvaro bøyde seg nærmere med fakkelen. Jeg svarte ikke, men lot fingrene stryke over den glatte steinen igjen. Jeg kjente hvordan de underlige tegnene hadde blitt hugget inn i den speilblanke overflaten, og grep meg selv i å lure på hvem de var, de som satte merkene her? Hvordan hadde de fått steinoverflaten så glatt? Og hvorfor hadde de satt steinen akkurat her?
Jeg reiste meg forsiktig opp igjen, og strakk på beina. Nok en gang så jeg meg rundt i det store hulerommet, på jakt etter noe som kunne forklare hva som var spesielt med akkurat dette stedet. Men heller ikke nå fant jeg noe godt svar; det så ut som en hvilken som helst naturlig hule, ingen spor etter menneskelig utgraving, ingen malerier på veggene, ingenting. Det eneste spesielle var steinen på gulvet, som et massivt rundt steinbord, to meter i diameter. Den var tydelig av en annen steinsort enn hula, og altså helt glatt. Vel, det vil si, bortsett fra de underlige tegnene som dekket hele oversiden. De lignet ikke på noen av de skrifttegnene jeg hadde sett før, og heller ikke på de mange billedtegnene som vi hadde funnet på andre siden av øya.
Jeg gned meg i tinningene, og kjente at dette mysteriet var for tungt til å ta fatt på så sent på dagen. Jeg skulle til å foreslå at vi satte opp leir for natten, da Alvaro plutselig satte seg ned på huk og la fakkelen helt inntil steinen.
”Se her! Hvis du setter deg helt ned med øynene i linje med overflaten!” Jeg satte meg ned ved siden av ham, og myste bortover overflaten. Og da så jeg det; alle de små tegnene som var risset inn i overflaten dannet et bilde når du så på det fra denne vinkelen. Det var ikke til å ta feil av: et kvinneansikt stirret mot oss fra steinoverflaten. Jeg kjente at pulsen steg betraktelig, og all tanke på hvile forsvant. Vi stirret på bilde av ansiktet i noen sekunder, før en tanke plutselig slo meg. Jeg beveget meg sakte til ene siden, og plutselig dannet tegnene et nytt bilde. Fra denne vinkelen kunne jeg tydelig se et dyr, en slags okse, som gapte mot meg fra steinen. Utrolig! Hvor mange forskjellige bilder kunne tegnene lage? Og hvordan hadde de klart å komme fram til hvordan de skulle hugge dem inn?
Jeg flyttet meg på nye litt til siden, og satte meg ned på huk. Men, idet jeg bøyde meg, kjente jeg lufttrykket av noe som strøk forbi hodet mitt. Instinktet slo inn, og jeg kastet meg sidelengs i en rulle. Idet jeg kom opp igjen, fikk jeg se Alvaro kaste fakkelen mot huleåpningen og dukke til siden. Og der, i lyset fra fakkelen, kunne jeg så vidt se omrisset av fire-fem skikkelser. Mer rakk jeg ikke å se, før jeg la merke til buen i hånden på en av skikkelsene, og kastet meg til side igjen for å unngå å bli truffet av en pil. Noen ville tydeligvis ikke at steinens gåte skulle løses.
– Fra ”En Vandrer Forteller”
av Nerillia Rødmanke