Det var den svarte røyken som først fortalte oss at noe var galt. Som en buktende kvelerslange slynget den seg opp fra tretoppene og strakte seg opp mot den regntunge himmelen. Hjertet mitt sank i brystet da vi halset etter guiden vår gjennom skogen i et desperat forsøk på å komme tidsnok.
Det første jeg merket var smerten i tinningen. En stikkende, intens smerte, som om noen satt og vred en rusten spiker rundt og rundt i siden av hodet mitt.
Det var den søte lukten av blod som vekket meg. Ungt blod, blod som ennå ikke var farget av årenes elendighet og utmattelse. Ungpikeblod, med en lukt sterk nok til å pirre, men svak nok til å ikke vekke Tørsten. Jeg gjettet på en kilometer unna. Tid nok.
Rommet ble kaldt da Trevnar kom inn. Han kunne kjenne hvordan skyggene motvillig trakk seg unna det bleke lyset fra ringen hans, og den innbitte mumlingen hans kom ut som frostrøyk. Men, han hadde viktigere ting å tenke på enn temperaturen, og skrittet resolutt bort til den innerste veggen. Der stoppet han, foran det enorme veggteppet med bilder fra kong Ismuilds liv innvevd. Han strøk en hånd melankolsk langs det glatte stoffet, og tenkte tilbake på lysere dager, da lykke fortsatt var et mulig mål. I likhet med kong Ismuild var imidlertid de muntre dagers tid borte, og Trevnar blunket Les videre
”Hva tror du de betyr?” Alvaro bøyde seg nærmere med fakkelen. Jeg svarte ikke, men lot fingrene stryke over den glatte steinen igjen. Jeg kjente hvordan de underlige tegnene hadde blitt hugget inn i den speilblanke overflaten, og grep meg selv i å lure på hvem de var, de som satte merkene her? Hvordan hadde de fått steinoverflaten så glatt? Og hvorfor hadde de satt steinen akkurat her?